Hvorfor tannmedisin?
Det eneste sanne svaret er… fordi det er Kjærlighet.
Oppfølgingsspørsmål er selvsagt tillatt.
Jeg stilte dem ubønnhørlig opp for meg selv, helt siden den gangen min klare visjon om å sette grå og hvit substans vellykket sammen som nevrokirurg — utslitt, men stolt, «han er reddet, han vil leve uten mén» — plutselig og uten forvarsel, uten rom eller tid til noen annen retning i utdanningen min, befant seg på Det odontologiske fakultet.
Det var nøyaktig da skredene av oppfølgingsspørsmål begynte. Jeg visste ikke svarene. Ikke på et eneste ett av dem.
Uten Google, psykolog, livscoach, Louise Hay eller noen lignende hjelper bestemte jeg meg for å gi slipp. Jeg visste at Gud hadde andre planer… en hvit frakk med regnbueskimmer. Det ble sånn, det satte seg, det falt på plass….
Enten det var Gud, universet, kvantefysikken eller Karapandžas kokebok, same det… det ble gjort med kirurgisk presisjon, skreddersydd til hjertet mitt.
Fordi jeg tror på kjærligheten, lever jeg kjærligheten. Den serverte svarene, den ryddet veiene, den presset alle sine nyanser sammen i én fil. Det er lenge siden. Den varer uendelig, og den heter tannmedisin.
Jeg definerer den hver dag for å gi den den glansen den fortjener. Aldri tilfreds, for kjærligheten har ingen definisjon.
Fornøyd, kanskje.
Så la meg begynne…
Respekt som den absolutte prioriteten overfor mennesket som betror meg helsen og utseendet sitt. Takknemlig og i gjeld til hver av dem for lykken de ga meg med et smil, et gledesrop, en anerkjennende klem for at jeg brakte glede inn i livet deres. Hvis det bare var én, og jeg har gjort mange, så tenk deg hvor stort hjertet mitt er.
Så kunsten, som en måte å uttrykke og frigjøre meg på, der jeg legger all min kreativitet, gave og hengivenhet i å skape et nytt smil. Å forme ansikter, ved siden av tennene der jeg realiserer meg selv hver dag, er min andre lidenskap, når jeg lar fingrene og sjelen forme deres nåværende virkelighet i leire.
Å ta hobbyen min inn i arbeidet var sikkert en del av en plan Gud en gang hadde…
Hvis jeg levde noen flere parallelle liv, ville jeg i ett av dem vært psykolog. Den kjærligheten lever jeg også i yrket mitt, i ett ubrytelig bånd. Pasienten er et menneske, ikke eieren av 32 tenner. Det er punktet der medisinen som en human vitenskap begynner, og ikke en tannfabrikk i sin industrisone.